Personlig

Hvordan er det å være student i koronatiden?

Jeg ønsker å starte med å konstatere at dette har vært et vanskelig innlegg å skrive. Jeg kunne blant annet velge å skrive om demotivasjon eller ensomhet som følge av ren digital undervisning, eller hvordan det har vært å legge om studievanene til rent hjemmebaserte løsninger under denne krisen. Begge alternativene jeg har nevnt har jeg følt på, men det som har slått meg mest må uten tvil være realisasjonen om at vi studenter ikke er ansett som fullverdige medlemmer av Norges samfunn. 

Jeg har hatt en deltidsjobb siden jeg var 18 år gammel, altså har jeg vært aktiv på arbeidsmarkedet i fem år nå ved siden av vgs. og studier. Her har jeg jobbet som barista, kokk, assisterende avdelingsleder og nå også bartender/servitør. Deltidsjobbene mine har bidratt til å dekke semesteravgifter, pensum, husleie og mer til, samt redusere mitt behov for studielån. Jeg har også hele tiden betalt skatt som alle andre, og da burde selv en student kunne anta at retten til dagpenger ved permittering var en like stor selvfølge som for andre arbeidstakere i samfunnet.

Den første gangen jeg ble permittert, da fra midten av mars og ut mai, tenkte jeg at det gikk greit og jeg forstod at regjeringen måtte prioritere dem som stod helt uten noen form for inntekt, og jeg hadde jo i alle fall studielånet. Da innså jeg også hvor lite studielånet dekker, og hvor mye inntekten fra deltidsjobben min har dekket. 

Jeg er utrolig heldig som har besteforeldre som kunne hjelpe meg med semesteravgiften i august og jeg fikk jobbe litt igjen i løpet av sommeren og høsten. Her føler jeg med dem som ikke er like heldige og som ikke har noe eller noen form for mulighet for økonomisk hjelp når det kniper. 

I skrivende stund er jeg permittert igjen, fra slutten av november og frem til sjenkestoppet avsluttes. Jeg har ikke fått hjelp fra staten og jeg regner heller ikke med å få det. Det jeg som fulltidsstudent i arbeid har lært fra denne pandemien er at det har ingenting å si hva vi betaler i skatt. Så lenge vi får 8 000kr per måned i lån, og ikke har spesielt høy inntekt ved siden av, så kommer ikke staten til å anse oss som fullverdige medlemmer i samfunnet. Vi blir fortsatt ansett som noen foreldrene våre er ansvarlige for. 

På grunn av dette har jeg til tider kjent mer på følelsen av å være mindreverdig. Av å ikke være bra nok. Jeg trodde jeg var flink som klarte å sjonglere fulltidsstudier og deltidsjobb, men av og til har jeg følt at jeg har blitt straffet for det. Når det er sagt, så forstår jeg alle tiltakene som blir gjort og jeg er takknemlig for å bo i et land der pandemien blir tatt seriøst. Likevel skulle jeg ønske at staten valgte å ivareta studentene, og andre som blir utelatt, like godt som Ola og Kari Nordmann. Jeg kunne lagt til flere lenker her, men du trenger ikke å bla langt ned i en hvilken som helst avis for å se studentenes innlegg i denne debatten. 

Dette økonomiske presset nevnt ovenfor, samt de negative følelsene rundt egen samfunnsposisjon, er en del av det å være student i koronatiden. Når dette er sagt, så må jeg også si at det har vært utrolig lærerikt. Jeg kjenner meg selv bedre nå enn før denne krisen skjedde. I starten kom digital undervisning som et lite sjokk, men nå kan jeg endelig si at jeg har lært hvordan jeg kan lære på egenhånd, uten å måtte møte opp i fysiske lokaler. Jeg vet at dette er noe jeg kan ta med meg videre når jeg går ut i fulltidsjobb og er ansvarlig for egen læring. På grunn av dette har jeg klart å overkomme demotivasjonen med digital undervisning, og jeg er mer motivert for egen læring enn jeg noensinne har vært. 

Jeg håper studentene, og alle andre, som trenger hjelp for å komme gjennom koronatiden, får det. 

Jeg er en 23 år gammel jente fra Arendal, som er bosatt i Oslo. Denne bloggen er laget som del av bachelorstudiet mitt, HR og personalledelse, der jeg spesialiserer meg innenfor digital markedsføring. Her kommer jeg til å legge ut ukentlige innlegg med fokus på ulike aspekter innenfor digital markedsføring.

6 Comments

Leave a Reply to Kerena Crowe Cancel reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *